Det er tungt å presse seg selv på egen hand. Men om vi ikke holder vår kompetanse vedlike, så blir det fort at vi blir sittende på innbytterbenken i samfunnet. Og det er ikke bra verken for oss eller for Norge.

Når teknologien raser av gårde, vil samfunnet og jobbene raskt endre seg. Kompetanse blir i større og større grad en ferskvare — som ofte ikke har lenger holdbarhet enn tre-fem år. For å holde tritt må vi holde oss relevante. Kompetansebehovsutvalget har lagt frem en fersk rapport der de legger vekt på at den grønne og den digitale omstillingen forsterker eksisterende behov og krav til kompetanse. Men hvilket utgangspunkt har vi?

Svakt utgangspunkt

Generelt er utdanningsnivået i Norge ikke spesielt høyt sammenliknet med andre OECD-land. En femtedel av de yrkesaktive har lav kompetanse og nær 30 prosent av norske femtenåringer har svake ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag.

Vi vet også at mye av kompetanseutviklingen må skje blant dem som er i arbeid. Det er fordi den grønne omstillingen vil skje såpass raskt at nye kompetansebehov ikke kun kan imøtekommes av nyutdannet ungdom. Og når vi vet at behovet er så stort for så mange, da er det et negativt paradoks at de siste årene er det ingen økning i deltakelsen i etter- og videreutdanning, derimot en liten nedgang.

Selv om myndigheter, arbeidsgivere og utdanningssektor legger aldri så godt til rette, så er det til syvende og sist oss selv som må ta ansvaret for egen utvikling.

Alle vi i Kompetanseforum Østfold er opptatt av hvordan å motivere flere til å omfavne kontinuerlig læring. Å utvikle seg selv krever mye energi, og i tillegg er hjernen vår programmert til å velge veien som gir minst motstand. Det er slitsomt å lære. Å lære noe nytt hele tiden krever derfor en god del motivasjon og viljestyrke. Kanskje kan vi se til gode råd og motivasjonsmekanismer som anbefales for bygging av nye vaner?

Det gode sosiale presset

Et triks, som hjelper med å motivere seg til læring, er for eksempel «sosialt press». Om en gjør ting sammen med andre så får man en dobbel effekt både av litt gruppepress og økt glede av det sosiale samholdet. På samme måte som når vi trener sammen, kan vi inspirere hverandre, støtte og presse hverandre. En kultur hvor vi heier på hverandre vil hjelpe å tvinge seg ut av komfortsonen. Ros fra heiagjengen kan være en stimulerende belønning.

Vi må heie på hverandre når vi lærer! Vi står i det sammen!

Av Elena Rosnes, først publisert i Dagens perspektiv